Løvetemmersken, min ville oldemor

Min farfar var en historieforteller av den gamle sorten som ikke åpnet for small-talk, men som fikk all prat i rommet til å stilne. Når han fortalte, og det gjorde han gjerne, var det grunn til å høre etter. Historiene var alltid fargerike, detaljerte og akkurat passe overdrevne og varierte fra gang til gang. De handlet stort sett om alle farfars bragder og bravader opp gjennom 1900-tallet, og for meg var disse historiene som eventyr – alt han hadde opplevd, sett og gjort…

 

Historien hans mor, min oldemor, er en familieberetning litt utenom det vanlige. Oldemor var intet mindre enn en løvetemmerske, eller domptør som det heter på sirkusspråket. Hun kom fra en fornem og meget strengt religiøs menighet i Blekinge, men må åpenbart ha vært en egenrådig sjel som ikke lot seg temme av verken tro eller tømmer, ettersom hun etter sigende dro hjemmefra som sekstenåring med et forbipasserende sirkus. Det falt neppe i god jord i familien, i hvert fall finnes det ingen spor av forbindelser til hennes familie etter dette, og det sier vel sitt. Valget hun gjorde var antagelig så upassende, at familien brøt all kontakt. Det kan for så vidt ha vært gjensidig.

 

Det er noe veldig fascinerende og inspirerende ved historien om mine oldeforeldre, og særlig er det historien om løvetemmersken som fanger meg. Min oldefar var omtrent tretti år eldre enn henne da han første gang så henne opptre på sirkuset som var kommet til byen. Han falt pladask for den unge skjønnheten med full kontroll over ville dyr. Jeg ser henne for meg, en særegen skjønnhet med et intenst blikk. Lukten av sagflis og de store dyrene, paljetter og det utrolige som utspiller seg i manesjen. Historien om domptøren fra sirkuset i seg selv er jo fantastisk, men kanskje er det like mye alt det uvisse, som det lille jeg vet som fascinerer?

 

Det er mye mystikk knyttet til min oldemor. Hvorfor døde hun bare 37 år gammel, oldefar like etter henne og hvor ligger de begravet? Hvem var hun som turte å gi slipp på alt og satse på noe som neppe var stuerent den gangen? Hun må ha vært viljesterk og nektet å la seg kue av verken foreldre, samfunnets forventninger og normer eller ektemenn. Min stakkars oldefar må ha hatt sin svare strev med å holde styr på denne damen og hennes evne til å bruke penger på tant og fjas. De fikk en rekke barn, men mellom alle barnefødsler var oldemor kjent for utagerende festing i datidens Christiania. Hun danset gjerne på bordene i de bedre etablissementer når hun var i humør til det og det var hun visst ofte. Enden på visa var at formuen min oldefar hadde skaffet seg etter gullgravervirksomhet i Amerika raskt forsvant og når de begge døde med kort mellomrom, var det ingenting igjen til barna og de fleste spor etter mine oldeforeldre forsvant i glemselen. Det eneste som har blitt bevart, er historien om løvetemmersken.

 

Historien om løvetemmersken blir en fortelling som jeg eier, den er av mitt blod og jeg bruker den til å skape et bakteppe for det livet jeg ønsker å leve. Jeg skal ikke rømme med første og beste sirkus, men henter mot og styrke i slektshistorien til å tørre å bytte beite etter 20 år i sosialsektoren. Det var ingen selvfølge at det skulle dukke opp en helt annen type stilling enn det feltet jeg hadde lang utdannelse og arbeidserfaring i. Jeg grep sjansen Margrethe ga meg og sammen har vi skapt en helt annen jobbhverdag der ingen ideer er for dumme og hvor lek og kreativitet står i fokus. Drivkraften er tanken på skape sin egen arbeidsplass og styre sine egen hverdag. Det gir energi til å se nye muligheter.

 

Takk, Oldemor, for at du turte!